FLASKEBEKK VEL 1894 – 1944

UTARBEIDET AV
Jørgen H. Berner
Læge

Til leserne!

Som det tør være flere av leserne bekjent feirer Flaskebekk Vel i år sitt 50 års jubileum. Jubileet var tenkt feiret med basar, båttur og en ordentlig fest, men på grunn av forholdene har alt dette måttet sløyfes. Det eneste som er blitt tilbake er denne lille jubileumsbok.

Styret for Flaskebekk Vel retter herved en hjertelig takk til forfatteren, dr. Jørgen H. Berner, for den store interesse han har vist ved å skrive ned disse herlige minner fra guttedagene og fremover, et arbeide som vi er sikker på vil glede alle eldre og yngre beboere av Flaskebekk.

Flaskebekk, august 1941.

RAGNV. BRATZ
p. t. formann i Styret for Flaskebekk Vel
.

FLASKEBEKK skal først være nevnt i slutten av 1700-årene som en plass uten dyrket jord med hus på det nåværende «Fredheim»s tomt. Navnet er antatt å være oppstått ved at fiskerne når de rodde forbi, fylte sine vannflasker i den bekken som rant ut i den søndre båthavn, over tomten til den nåværende villa «Knem». Det hørte som hele nordspissen av Nesodden, samt Kavringen og Langøyene til Skoklefald. Denne gården ble delt ved salg i 1806 i Helviktangen og Skoklefald. – Skoklefald ble imidlertid straks delt i 3, østre, vestre og Nesoddtangen, og plassen Flaskebekk tilfalt da Nesoddtangen, men ved et forlik i 1813 mellom de tre eiere, ble den lagt til vestre Skoklefald.
Vestre Skoklefald ble så i 1809 kjøpt av Svend Bakke, lldjernet, som drev gården som et underbruk ved en husmann, han solgte gården i 1831, men hans sønn Carl Guldberg Bakke tok den i 1836 igjen på odel. I 1851 solgte C. G. Bakke atter selve Skoklefald gård, men beholdt den del av gården som vender ut mot Vestfjorden, og dermed var Flaskebekk skilt ut som en egen gård.
Carl Bakke oppførte den nåværende bygning på «Fredheim» i 1852, og bodde der om vinteren, mens han hadde sitt hus på Ildjernet som sommerbolig. Eiendommen bestod av flere parseller som Julius Andersen, som overtok stedet i 1880, lot slå sammen i gård nr. 2, bruk nr. 8. Han solgte igjen den søndre del av eiendommen, Søndre Flaskebekk, nå kalt Sjøstrand i 1883.

Hovedbølet Fredhaim

Grensen mellom disse følger veien som går bratt oppover fra sjøen forbi Grøstads landhandleri til Sjøstrandtorvet. Derfra følger grensen stort sett den gamle Skoklefaldvei opp mot Flaskebekktjernet og på dettes nordside fram til grensen mot V. Skoklefald.
Den nordlige grense for Nordre Flaskebekk gikk mellom generalagent Rabbes og sundhetsinspektør Berners tidligere eiendommer, «Valbeim» og «Solbakken». Den nordenfor denne linje liggende del av Flaskebekk var en plass under Nesoddtangen, «Flaskebekkbråten» kalt. Den ble i 1852 bygslet av husmann, tidligere sjømann Anders Hansen (Kalstad), som i 1872 kjøpte plassen for 300 spd. Før Anders Hansens tid skal del ba vært en steinhytte på Flaskebekkbråten, hvor det bodde et par, kalt «Matliea Steinhytta» og «h’n Iver». Anders Hansen ryddet plassen og bygget det nåværende bus på Flaskebekkbråten. samt båthavn og badehus. Han var visstnok også den som først begynte å føre opp hus til utleie, evt. salg, hvorom mere senere.

Flaskebekkbråten

Grensen for det vi nå kan regne til Flaskebekk blir da: Fra fjellet like nordom skipsreder Skougårds eiendom «Nordre Bratli» følger grensen fjellfoten sydover og skiller således fra en forholdsvis smal strimmel. Ved «Haga» (fru Knudtzon) blir denne noe bredere, idet grensen går inn i skogen et stykke fra «Øvreveien», inntil den treffer den tidligere nevnte grenselinje mellom Flaskebekk og Sjøstrand ved grensen til Skoklefald. På det, på Vellets foranledning utarbeidede veikart, vil en se at det er tatt med en del av gr. no. 2, bruk no. 5, Søndre Flaskebekk.
Tross den korte avstand fra Oslo førte Nesoddens beboere lenge en meget isolert tilværelse. Trafikken ut og inn fjorden gikk forbi de for det meste bratte og ubebodde vestskråninger av landet. Over land gikk trafikken sydfra over Ås og Oppegård inn til byen. Det gikk også en vei nordover Nesodden, men denne endte ved Helvik, hvorfra en satte over til Ljan når en skulle til byen. Når det ble arbeidet vei fram til Nesoddtangen, har forfatteren ikke kunnet finne.
Fra Flaskebekk gikk formodentlig en slags vei oppover landet, men veiforbindelse med resten av Nesodden fikk stedet først i 1872. I møte i herredstyret 15. mars 1871 ble det vedtatt på kommunens regning å opparbeide en kjørevei fra rodeveien på Bergerjordet til Flaskebekk. Det ble knyttet den klausul til vedtaket, at eierne av Flaskebekk og Skoklefald skulle forplikte seg til å avgi den tilstrekkelige grunn «til utvidelse og rettelse av den gamle vei», og til å vedlikeholde veien så vel sommer som vinter, så snart den var opparbeidet. Veien skulle være til fri avbenyttelse for alle. I erklæring av 28. nov. 1872, tinglyst 15. mai 1873, vedtok Carl G. Bakke denne klausul, som senere har hvilt på eiendommen. Samtidig påtok han seg å vedlikeholde en brygge i Flaskebekk til bruk «for dampskibe og baade og benyttelse af enhver uden afgift eller godtgjørelse».
Når Nordveien ble bygget foreligger det intet om(1) , men det er rimelig å anta at den kom snart etter at bryggen og den gamle Skoklefaldvei («Øvreveien») var ferdigbygget. Det måtte jo for Anders Hansen være av avgjørende betydning å få veiforbindelse til bryggen. Likeledes har Julius Andersen meget tidlig lagd en veistump sydover til den sydlige båthavn ved «Strandstuen» (dir. Wemmestad). Hva utviklingen av veiene videre og Vellets arbeid hermed angår, henvises til eget avsnitt.
[1] Fra Flaskebekkbråten til Nesoddtangen skal det være en sti ifølge skjøtet.

Øvreveien

Når Nordveien ble bygget foreligger det intet om , men det er rimelig å anta at den kom snart etter at bryggen og den gamle Skoklefaldvei («Øvreveien») var ferdigbygget. Det måtte jo for Anders Hansen være av avgjørende betydning å få veiforbindelse til bryggen. Likeledes har Julius Andersen meget tidlig lagd en veistump sydover til den sydlige båthavn ved «Strandstuen» (dir. Wemmestad).

Øvreveien

Hva utviklingen av veiene videre og Vellets arbeid hermed angår, henvises til eget avsnitt.

Med den beliggenhet som iallfall den nordlige del av Nesodden har, er det klart at den viktigste forbindelse med Oslo ikke var landvegs, men over sjøen. Om sommeren rodde og seilte en, og om vinteren kjørte en over isen. Denne lå jo i de tider regelmessig om vinteren, ofte helt ut til Fagerstrand, så all båttrafikk ble innstillet. I 1867 ble det i Oslo dannet et interessent-selskap med det formål å holde farvannet oppe lengst mulig om vinteren, og i 1878 skaffet byen seg isbryteren «Mjølner». 1 1874 ble Bundefjord Dampskibsselskap stiftet. Først i 1880-årene ble mere regelmessig trafikk åpnet på vestsiden av Tønsberg Dampskibsselskap og i 1892 ble så Nesoddens Dampskibsselskap stiftet.
Nærmere om kommunikasjonene og deres utvikling senere.

I Den Constitutionelle for 8. april 1844, stod følgende annonse:

Sommerbolig
«Paa Løkken Rosenlund ved Saugene, en kort Fjærdingvei fra Byen, er en Familiebekvemmelighed bestående af 3 eller 4 smukke Værelser med Kjøkken etc. tilleie for Sommeren. Adgang til eller Anpart av en god Frukthage kan tillige erholdes. Man behage at henvende sig til Candidat Østgaard i Revisions- Departementet.

Skoklefalltjernet

Oslo, eller Christiania som byen jo het den gangen, var en småby på om lag 25 000 innbyggere. Vi har lest om at de den tid gikk på rugdetrekk omkring Tullinløkken og Bislett, og hadde sine landsteder langt innenfor byens nåværende grenser. Mange var det vel heller ikke som reiste «på landet» om sommeren. Norges herlige natur var ennå ikke oppdaget og noe badeliv av betydning fantes ikke. Den økonomiske evne var tillike liten.
Men byen vokste, og særlig etter byutvidelsene i 1857 og 1877 – ved den siste fikk byen de grenser den fremdeles har. – I 1860 var innbyggertallet nådd 48 000 og i 1878 passerte det 100 000, i 1890 150 000 og i 1900 var tallet kommet opp i 227 000. Følgen ble naturligvis at de som ville flytte på landet om sommeren, stadig måtte søke lenger ut og samtidig økte landliggernes antall selvfølgelig sterkt, både på grunn av det voksende folketall og fordi det sikkert på grunn av de økonomiske forhold, ble alminneligere å bo på landet om sommeren, enten en nå leiet seg inn et sted eller kjøpte og bygget sitt eget hus. Det var ikke bare de «conditionerede» som drog ut av byen i den varmeste sommertid, men også mere alminnelige folk.

Flaskebekktjernet

Oslos innbyggere har ofte nok fått høre at byen deres er stygg, men samtidig at få storbyer i verden har en vakrere beliggenhet. Det var derfor ikke vanskelig å finne plasser, hvor en kunne like å tilbringe sommeren, enten en nå foretrakk å ligge ved fjorden og bade eller bo høyere oppe i Aker, Bærum eller Askeråsene. Et steds betingelser som sommeroppholdssted er imidlertid ikke bare avhengig av vakker natur, det gjelder også å ha tak over hodet, iallfall på den tid da Flaskebekk begynte å bli sommeroppholdssted for Oslofolk. Nå er det jo som bekjent blitt alminnelig å ta huset med seg på de såkalte Campingturer. Men dernest må en ha en noenlunde lett atkomst, ikke minst der hvor det er meningen å tilbringe den vesentlige del av sommeren på stedet, hvilket i alminnelighet forutsetter at iallfall én av familien, bortsett fra 14 dager-3 ukers sommerferie, daglig reiser inn til byen og ut igjen.
Som det av det foregående vil framgå, forelå disse betingelser iallfall etter datidens krav for Flaskebekks vedkommende utover i 1880-årene. I 1872 hadde stedet som nevnt fått veiforbindelse med det øvrige Nesodden, så en fra de nærmeste gårder kunne få forskjellige gårdsprodukter, ikke minst melk. Samtidig var det kommet brygge med anløp av dampskip. Og endelig hadde de to daværende eiere av Flaskebekk begynt, å oppføre noen hus til utleie og å selge tomter.
Men Flaskebekk lå bortgjemt og få var det vel som kjente til dets eksistens. Det måtte «reklame» til, og det fikk da stedet ved et inserat i «Aftenposten» for 16. april 1881, undertegnet X. Det lyder:

En idyll
«Den som nu om Dagen, Hr. Redaktør, teiger Deres ærede Blad i Haanden, vil se det vrimler af Avertissementer om «Sommerophold», «Landsteder tilleie» etc.
De tillader mig i denne Anledning at gjøre. Deres ærede Blads Læserinder og Læsere, der agter at bo paa Landet i kommende Sommer, opmerksomme paa et hidtil lidet bekjendt Sted, hvis Naturskjønhed og øvrige Herligheder neppe finder sin Lige saa nær Kristiania. Her findes ikke saa meget, kunstig dyrket Mark som Skov rundt omkring, der gaar næsten helt ned til Søen. Stedet ligger strax udenfor Hr. Havnefoged Johnsens Landsted paa Næsodden, en lun og yndig Vig, kaldet Flaskebæk. I Aar er, efter hvad jeg har underrettet mig om, opført flere smaa tidsmæssige Huse bestemt til Salg eller Bortleie, Stedet er ualmindeligt sundt. Luften er en Blanding af Søluft og Skovluft, Søbadet er fortrinligt paa Grund af den stærke Strøm og langt saltere end indenfor Næsodden. En Mængde Dampbaade, Skibe og Seilbaade passerer frem og tilbage hele Dagen, hvilket giver Stedet Liv uden dog at forstyrre, ellers er her roligt og ugenert. Man har de pragtfuldeste Solnedgange af Verden, naar man om Aftenerne lader Øiet glide hen over Askerlandet med dets Fjelde og smukke Skovlier; dessuden en prægtig Udsigt en halvf fjerdings Vei opover Aasen fra en Høide, hvorfra man kan se over hele Næsodden, Kristiania med sin henrivende Omegn og Indseiling, Bundefjord tilhøire og Kristianiafjord med Askerlandets mange øpartier til venstre. Endvidere er her god Anledning til at fiske, seile, bade o. s. v. For Husmødre er det let at faa særdeles billig Melk, Smør, mg, Fisk etc. Dampbaade skal i kommende Sommer passere Bryggen to Gange daglig.
Blandt de Familier og øvrige Sommergjæster, hvoriblandt Nedskriveren ogsaa var, der opholdt sig paa Flaskebæk i fjor, rar der kun en Mening om Stedet, og det var, at dets Mage ikke fandtes hidenfor Hankø Kystsanatorium.»

En vakrere introduksjon kunne vel stedet ikke forlange. Alle stedets fortrinn kan en si er her fremhevet. Utover i 1880-årene fant da også en rekke av de familier som tildels nå i generasjoner har hørt til stedet veien dit ut, først som regel som leieboere, senere som villa-eiere. Imidlertid ble det ikke noen sterk invasjon til å begynne med. Helt ut til århundreskiftet var det lite nybygging og øking i antallet av landliggere. Først etter at Søndre Flaskebekk i 1899 og Nordre Flaskebekk i 1902 var solgt til selskaper med formål å utparsellere eiendommer, kom en livligere byggevirksomhet i gang. Den tok ytterligere fart etter 1910, særlig oppover langs Øvreveien og sydover til Søndre Sjøstrand, og det vesentligste av eiendommen var i 1920-årene utparsellert og stedet fått sånn noenlunde det utseende det har nå.
«En Idyll» kaldte innsenderen i Aftenposten stedet i 1881, og for de første som kom der ut står stedet sikkert i erindringen som et idyllisk, fredfullt sted, hvor en riktig var «på landet», noe primitivt, uten byens uro. Men la oss, etter å være blitt gjort oppmerksom på stedet, som følge av Aftenpostens omtale, ta oss en tur dit ut en fin søndag på forsommeren, omtrent på den tid da Flaskebekk Vel ble stiftet.

«Jona»

Alle fjordbåtene gikk på den tid fra Bjørviken – Piperviken, ble først senere dradd inn i havneområdet – og ved den lille flytebryggen innerst ved Østbanestasjonen finner vi «Jona», Nesoddens Dampskibsselskaps første båt. Den var ikke videre stor og luksuriøst utstyrt, men hadde god plass til de forholdsvis få reisende den tid, på strekningen Oslo-Ildjernet.
Allerede farten utover mellom øyene er jo vakker, og ellers forkortedes reisen iallfall meget hyppig av et hornorkester, 3-4 mann, hvis musikalske prestasjoner muligens ikke alltid fant nåde for et musikalsk øre. Ofte valgte de også Flaskebekk som operasjonssted og drog fra villa til villa og lot sine toner høre.

Ventestuen

Vi stiger altså i land i Flaskebekk. Det var ikke rare bryggen – vel neppe mere enn 1/4 så bred som nå og dertil så vidt skrøpelig at mange var noe nervøse når de steg av båten. Den ble også flere ganger karakterisert som livsfarlig. Et skinnende rødt, nytt ventehus er det første en får øye på, oppført av Vellet til dets stiftelse i 1894. Til høyre ser vi det gamle hovedsted, «Fredheim», hvor Julius Andersen og frue alltid gjestfritt tok imot besøkende. Noen opparbeidelse av tomten ned mot sjøen, enn si en tennisbane fantes naturligvis ikke. Oppover bryggebakken finner vi veien, med det av ingeniør Brønlund i 1890 (91?) bygde «Sjøstua» med det originale gjerde til venstre, overtatt av forlagsbokhandler Swanstrøm i 1895.
Ved toppen av bakken tar vi først av nordover, hvor en lang eng på oversiden av veien representerer det vesentligste av Julius Andersens jordvei, som stadig etterat det ble skilt ut nye tomter, ble mindre og mindre. På venstre hånd lå den røde låven som ennå ikke er falt sammen, men dengang var det både fjøs og stall med kuer og hest, foruten naturligvis høner – en dyreart som vistnok senere ikke har vært å finne på Flaskebekk før nå atter i de siste år.

Fra «Berners utsigt»

Den nordligste del av engen ble i 1888 solgt, og doktor Hj. Berners villa «Solbakken» med tilhørende badehus oppført. Vi går videre og kommer inn på Anders Hansens eiendom «Flaskebekkbråten» med den rekke av villaer som han førte opp. Først «Valheim» som i 1889 ble kjøpt av generalagent Rabbe og en del påbygd. Dernest selve Flaskebekkbråten som fremdeles ikke er solgt, men de fleste årene senere leiet ut til Oslofolk. Bakken videre oppover har ofte vært ødelagt og skåret ut av regnet og tung å komme opp. Vi passerer «Olavshøy» som også først sent fant en kjøper. Like ved denne gikk en bratt kleiv opp til høyden, men vi går videre etter å ha beundret utsikten utover fjorden mot Steilene og Asker. «Alabama» eller «Kikut» eller «Titut» – begge navn er brukt – var som de andre bygd av Anders Hansen. Det bodde også stadig Oslofolk tilleie, bl. a. på denne tid J. K. Thorsen, som senere (1898) kjøpte sitt eget bus ved Øvreveien («Granbakken»). Veien langs fjellet bringer oss bort til de tre nordligste av Hansens hus – «Klevstuen» som i 1893 ble kjøpt av direktør Oscar Schiøll, «Søndre Bratli» kjøpt i 1892 av agent Niels Mørch, senere påbygd og modernisert, og «Nordre Bratlie», eier grosserer P. Engebretsen. Den brente ned om lag ved den tid vellet ble stiftet, var opprinnelig en ganske liten hvitmalt stue, som ved nybygget ble atskillig flottere.

Kleiva

«Kleiva» i dens gamle skikkelse var tung å klyve opp, men brakte en opp til den helt uberørte natur uten noen bebyggelse. En kunne når en kom opp ta av til venstre ut på fjellet, hvor det var en glimrende utsikt (fig. s. 15), eller følge veien til høyre langs Jacobsens jorder til «Høyden», en liten fjellhammer med en praktfull utsikt. Skogen var dengang helt uthogd der oppe, så det var et rundskue helt fra byen og til innerst i Bundefjorden og rundt trestubbene yrte det med fine markjordbær. Fra høyden gikk forskjellige stier til Oxvald, Skoklefaldtjernet m. m.
Tar vi fra toppen av bryggebakken den andre veien passerer vi en lang uthusbygning på «Fredheim»» tomt, langs veien bort til der hvor strandpromenaden begynner. Der var bl. a. rulle, som stedets beboere fikk benytte, når de hadde storvask. Her åpnet Grøstad senere (1912) sitt landhandleri. Vi tar av oppover den gamle Skoklefaldvei (Øvreveien) hvor Larsbråten lå og fremdeles ligger temmelig uforandret, bygd av overrettssakfører Lars Bjercke i 1889. Han var vellets førsle formann, men solgte sin eiendom og flyttet alt i 1897. Hvor nå «Haga» ligger, var en liten blomstrende eng. og likeledes på «Hjerterums» grunn. Ovenfor denne på høyre side lå den lille stuen på «Opsalil» (nå «Granbakken») oppført av byggmester Halvorsen.
Over «Granheim»» tomt førte to stier oppover i skogen. Følger vi den nordligste så gikk den rett oppover åsen, ikke særlig bratt, men et par steder utstyrt med stentrapper og «klyvegreier» hvor den passerte gjerdet mellom Flaskebekk og Nesoddtangen eiendommer. Kommet opp svinger vi nordover og kommer atter til «Høyden». Den andre stien hadde navn, den eneste veien som så vidt erindres ble hedret med det på den tiden. Den het «Lampepusserveien» og hadde sitt navn av en veldig ener som den passerte. Denne hadde en 1-1,5 meter rett stamme, sikkert sine 15 cm i diameter og en helt sylindrisk, anslagsvis 3 m lang krone og sto om lag der hvor nå veien mellom «Gunnarsborg» og «Aasly» slutter. Stien førte fram til den sti som fra den nåværende villa «Bergendahl» førte fra Øvreveien til Skoklefaldtjernet.
Etter å ha passert «Opsahl» er vi også langs Øvreveien på landet, det vil si utenfor bebyggelsen. Bare på vestsiden av tjernet lå «Boligen» – en stor trekasse, hvor forskjellige familier var innkvartert, og plassen «Kalstad» passeres, før vi gjennom en praktfull bjerkeskog når fram til Skoklefald.

Rødstuen

Tar vi så endelig den siste veien – Strandpromenaden, så lå ved begynnelsen av den «Hvitstuen» som den da het – nå Røhnes sted «Sommerro», oppført i begynnelsen av 1880-årene av Julius Andersen. Ved enden av båthavnen passerer vi «Rødstuen», en uanselig liten stue som omkring århundreskiftet ble solgt og da betydelig ombygd. Sønnenfor taper veien seg i en sti etter å ha passert de to sydligste villaene «Birkeli» som grosserer G. Wold (Grensen) eide, men solgte i 1898 til den senere eier grosserer Richard Bache, og «Cunard» som i årenes løp har skiftet eier så å si utallige ganger. Vi følger imidlertid stien sydover, en vakker spaservei som fører oss med gløtt til sjøen fram til veien fra stranden opp til Sjøstrandtorvet. Like på sydsiden av denne fantes «Hotellet» hvor Berthe regjerte. Det var ikke flott dette hotellet, men det skaffet de arbeidere som møtte fram når en isbåt var inne og lastet, både kost og losji de dagene arbeidet varte. Rett nedenfor hotellet var nemlig den viktigste utskibningsplassen for is for Kristiania iskompani, som da eide søndre Flaskebekk. Flere ishus lå plasert fra om lag der hvor Grøstads landhandleri nå er og oppover til tjernet, og isen førtes i renner ned til seilbåtene fra disse hus. For guttene på Flaskebekk var det en spennende lek å klyve i disse rennene og jompe til siden når isblokken kom seilende. Og ombord i skutene stupte en fra riggen og knasket steinharde skibsbeskøyter. Videre kom en oppover til «Varden»[1].
[1] Antagelig den utsikt som omtales i «En Idyll».

Ildjernet, fra Varden

I de 50 år som er gått siden denne tid, har jo stedet på mange måter skiftet utseende. Det har vokst til et stort sted. Hvis en regner med Søndre Flaskebekk finnes nå noen hundre villaer, mot knapt et snes i 1894. I arbeidet på denne utvikling har Vellet på mange måter tatt del, og denne vil da bli søkt skildret i de følgende avsnitt.

<AAR 1894 den 3die September samledes i Ventestuen paa Flaskebæk Brygge af de Grundeiere paa Flaskebæk der havde besluttet at oprette et Selskab til Flaskebæks Vel følgende Herrer:

  • Overretssagfører L. Th. Bjerke,
  • Generalagent Rabbe,
  • Contorchef Sckiøll,
  • Agent Mørch,
  • Grosserer Wold,
  • Ingeniør Brøndlund.

Mørch hadde Fuldmagt fra Grosserer Ingebretsen. Contorchef Schiøll fremlagde forslag til love.»
Det fremgår herav at spørsmålet om å stifte en velforening hadde vært drøftet av villaeierne på forhånd. Hvem som først tok initiativet vites ikke, men kontorsjef, senere direktør Oscar Schiøll, som i 1893 ble villaeier i Flaskebekk har altså utarbeidet forslag til lovene. Foruten de herrer som møtte ved stiftelsen var følgende medlem fra første år: Hovedbølets eier Julius Andersen, sundhetsinspektør Hj. Berner og grosserer E. Ingebretsen, i alt 9 medlemmer. Selskapet ble døpt: «Samlaget til Flaskebæks vel».
Etter en del diskusjon ble følgende lover vedtatt:

LOVE
§ 1. Samlagets maal er at virke for Flaskebæks vel i almindelighed og dets medlemmers tarv i særdeleshed. Dets virksomhed skal særlig være rettet paa anlæg og vedlikehold af veier, underhold af tidsmæssig samfærdsel med Christiania, fornøden politihjælp osv.
§ 2. Som medlemmer optages eiere af fast eiendom i Flaskebæk.
Hvert medlem betaler et indskrivningsindskud af 5 kroner og et aarligt indskud paa 10 – ti – kroner.
§ 3. Samlagets gjøremaal greies af:
a) Fællesmødet og
b) Styrelsen.
§ 4. Ordentlig fællesmøte afholdes i hvert aars juni maaned under ledelse af Styrelsens formand til afgjørelse af følgende sager:
a) Styrelsens regnskab og redegjørelse for virksomheden i det foregående aar.
b) Valg af styrelsemedlemmer med 1 varamand og 2 eftersynsmænd.
c) Andre sager som styrelsen maatte forelægge.
§ 5. Overordentlig fællesmøde afholdes naar styrelsen finder det fornødent, eller naar mindst det halve antal medlemmer kræver det. Paa saadant møde drøftes kun de ting, som har vært årsak til mødets sammenkallelse.
§ 6. Til fællesmødene har styrelsens formand at give hvert enkelt medlem mindst 8 dages varsel.
§ 7. Styrelsen består af 3 medlemmer, der vælges paa ordentlig fællesmøde. Af de valgte afgår ved næste aars ordentlige fællesmode 2 efter lodtrækning og senere hvert aar efter tur 1 eller 2. De udtrædende kan undslaa sig for gjenvalg i 2 aar. Styrelsen vælger inden sin midte en formand og en viceformand.
§ 8. Styrelsen, der har den avgjørende myndighed i alt, som ikke er henlagt til fællesmødet, sammentræder mindst 2 ganger i sommerhalvaaret og ellers saa ofte formanden finder det fornødent. Den forvalter samlagets midler og udfører de foretagender, som den i henhold til lovenes § 1 finder tjenlige, i den udstrækning, som de ordentlige indtægter tillader.
Til udførelse av større foretagender, hvortil de ordentlige indtægter ikke strækker til, udkræves afgjørelse af fællesmødet, som samtidig fastsætter hvor stort beløp den skal udligne paa medlemmene.
§ 9. Alle afgjørelser sker ved enkel stemmeflerhed, undtagen i det i § 11 nævnte tilfælde.
§ 10. Udmelding af samlaget kan ske naarsomhelst, men fritager ikke for deltagelse i allerede vedtagne arbeider og udgifter.
§ 11. Forslag til forandringer i disse love eller til opløsning av samlaget maa være indleveret til styrelsen senest inden udgangen af April og kan kun afgjøres paa det første ordentlige fellesmøde derefter. Til forslagets vedtagelse udkræves totredjedels stemmeflerhed af de mødende.
Lovene har i de forløpne 50 år ikke ofte vært under behandling. Ved fellesmøte i 1907 ble følgende passus i § 2 strøket: «et indskrivningsindskud af 5 kroner». Og i 1917 ble lovene helt omredigert uten at det medførte prinsipielle endringer. De kom da til å lyde som følger, og er senere ikke endret:

VEDTEKTER FOR S/L FLASKEBÆKS VEL
§ 1. Samlaget «Flaskebæks Vel» optar som medlemmer eiere og bestyrere av villaeiendommer i Flaskebæk og nærmeste omegn, og har til formål å vareta deres interesser som sådanne. Særlig skal dets virksomhet være rettet på anlegg og vedlikehold av veier, å sørge for tidsmessig samferdsel med Oslo, for fornøden politihjelp o. s. v.
§ 2. 1. Regnskapsåret regnes fra 1. juli til 30. juni. – 2. Medlemmene betaler et årlig bidrag, hvis størrelse for det løpende regnskapsår fastsettes av styret, dog ikke over 10 kr.
§ 3. Utmelding kan skje når som helst, men fritar ikke for de forpliktelser, som påhviler vedkommende som medlem av samlaget for det regnskapsår, da utmeldingen skjedde.
§ 4. Samlagets gjøremål greies av:
a. et styre og
b. generalforsamlingen.
§ 5. 1. Styret består av 3 medlemmer, som tillikemed 1 varamann velges på hvert års ordentlige generalforsamling. De fratredende kan undslå sig for gjenvalg i 2 år.

Styret velger innen sin midte en formann og en viceformann. For utførelsen av større foretagender, hvortil de ordentlige årsbidrag ikke er tilstrekkelige, kan styret søke generalforsamlingens bemyndigelse til å innkreve fornødent ekstrabidrag.

Styret sammentreder så ofte formannen finner det fornødent. Til gyldig beslutning av styret utkreves minst 2 stemmer. Over dets forhandlinger føres protokoll, som underskrives av de møtende medlemmer.
§ 6. Styret har å besørge samlagets inn- og utbetalinger, å forvalte dets midler og i det hele tatt å treffe avgjørelser i spørsmål, som ikke uttrykkelig er henlagt til generalforsamlingen.
§ 7. Ordentlig generalforsamling avholdes hvert år senest innen utgangen av august måned under ledelse av styrets formann til avgjørelse av følgende saker:
a. Styrets regnskap og beretning for det foregående år.
b. Valg av styremedlemmer samt av en varamann og en revisor.
c. Andre saker, som styret måtte forelegge.
§ 8. Overordentlig generalforsamling avholdes, når styret finner det fornødent, eller når det kreves av minst 20 medlemmer eller av minst det halve antall medlemmer, om dette er mindre enn 40. På sådan generalforsamling behandles kun de saker, som har gitt anledning til forsamlingens sammenkallelse.
§ 9. Til generalforsamling har styret å gi medlemmene minst 8 dagers varsel ved opslag på samlagets ventestue i Flaskebæk. I tilfelle av generalforsamling utenfor månedene juni-august skal dog varsel – istedetfor ved opslag – skje enten ved brevkort til alle medlemmer, hvis adresse er styret bekjent, eller ved bekjentgjørelse i 3 av Oslos dagblader, efter styrets valg.
§ 10. På generalforsamling avgjøres alle spørsmål av de møtende medlemmer ved enkel stemmeflerhet undtagen i det i 11 omhandlede tilfelle.
§ 11. Forslag til endring i disse vedtekter eller til opløsning av samlaget må være innlevert til styret innen utgangen av april måned, og kan kun avgjøres på den første ordentlige eller overordentlige generalforsamling derefter. Til forslagets vedtagelse utkreves minst % stemmeflerhet av de møtende og at disses antall er minst 2/3 av medlemsantallet.

Som det første styre ble valgt:

  • Overrettssakfører L. Bjercke,
  • Kontorsjef O. Schiøll,
  • Ingeniør Brønlund.

Medlemstallet holdt seg i mange år omtrent uforandret. 11913 er det blitt 23 medlemmer, i 1923 54, og har senere holdt seg omkring dette tall, langsomt stigende. I jubileumsåret har vellet 68 medlemmer.
Etter lovene kunne ikke bare de som bodde i Flaskebekk bli medlemmer, men også de i den nærmeste omegn. Noen grenser er aldri fastslått innen hvilken en måtte bo for å være medlem, men som regel har bare de som sognet til Flaskebekk brygge vært medlemmer. I 1917 stiftedes Søndre Flaskebekk Vel, senere omdøpt til Sjøstrands Vel. Mellom dettes «interessesfære» og Flaskebekk Vels er aldri fastsatt noen grense uten at det har ført til konflikter. I 1939 forelå på vellets årsmøte en skrivelse fra direktør R. Bratz om villaeierne på Nordre Sjøstrand kunne bli medlemmer. Det ble da vedtatt å uttale at de var velkomne som medlemmer, og flere har meldt seg inn.

VENTESTUEN. Som det vil ses ble det konstituerende møte holdt i Ventestuen på bryggen. Denne var altså allerede oppført. Da regnskapet for husets oppførelse først ble fremlagt på fellesmøte året etter, kan en vel gå ut fra at huset ble ført opp i 1894 og nettopp var ferdig til det første møte. Det var også de samme herrer som ble medlemmer av vellet som bekostet oppførelsen, og uten at det er protokollert noe om det ble ventestuen betraktet som vellets eiendom. Av det refererte regnskap ses det at hele arbeidet kom på kr. 425,18, branntakst kr. 500,00. Tomten ble skjenket vellet av Julius Andersen.
I de senere forløpne 50 år ses av referatene av generalforsamlingene at ventestuen ofte har vært reparert og oppusset, samt etter hvert små forbedringer utført. I 1900 ble den forsynt med takrenne, i 1915 fikk den elektrisk lys. 1 1928 ble det lille platå mellom ventestuen og sjøen med murer utført, bekostet av grosserer W. Coward.
Hva ventestuen for øvrig angår, er det to ting som trenger noe nærmere omtale, eiendomsforholdet til tomten og planen om påbygging av huset.
Som nevnt ble tomt til ventestuen skjenket vellet av Julius Andersen, og i protokollen for møte 29. juni 1895 er ført inn at hr. Andersen når som helst er villig til å utstede skjøte på tomten, men dette ble dessverre forsømt. Derimot var skylddelingsforretning holdt allerede den 7. sept. 1894, tingl. 26. juni 1895. Etter dette besto den skjenkede tomt av det stykke som ventestuen sto på + 2 alen fra muren på tre kanter, mens grensen på baksiden var grensen til «Sjøstua». Det bemerkes at i skylddelingsforretningen står anført at tomten er skilt ut av gnr. 2, bruk no. 21, mens Julius Andersen eiendom var gnr. 2, bruk no. 8.
I forbindelse med spørsmålet om påbygging av ventestuen, kom eiendomsforholdet til tomten opp igjen i 1907. I styremøte 26. sept. 1907 opplyses at det har vist seg umulig å få rede på hvem som eier den til ventestuen støtende grunn. A/S «Villatomtene av Flaskebekk», som hadde kjøpt gnr. 2, br. no. 8, mente at tomten tilhørte aksjeselskapet, som var villig til å overlate – også denne gang gratis – tomten til vellet, men det ville ikke påta seg noe ansvar for hjemmelen, da det var tvil om hvem der var eier. Det var på tale å få seg tilkjent tomten ved eiendomsdom, men det endte med at A/S Villatomtene skjenket vellet tomten og ny skylddelingsforretning ble holdt 14. sept. 1918. En var flottere denne gang med tomtens størrelse. Grensebeskrivelsen lyder således:
«Parcellens grænser tar sin begyndelse i eiendommen Sjøstuas søndre grense 2 m. fra det paa grundstykket opførte ventehus’ nordvestre hjørne, gaar herfra i sydlig retning parallelt med ventehusets vestre endevegg, 9 m. herfra følger grænsen kjøreveiens nordre side (det må erindres at veien opp fra bryggen den gang var meget smalere enn nå) i østlig retning ca. 33 m. til det fremspringende hjørne av eiendommen Sjøstua gnr. 2, br. no. 37 ved utgangsporten til denne eiendom, herfra følger grensen Sjøstuas sydlige grense tilbake til utgangspunktet. Innenfor grensene av den her beskrevne parcel falder det grundstykke. som efter skylddelingsforretning av 7. sept. 1894, avhjemlet 26. juli 1895 på gr. no. 2, br. no. 42 er skjænket samlaget for Flaskebæks Vel av Julius Andersen og hvorpaa er opført det ovenfor nevnte ventehus, idet dette grundstykke utgjør endel av gnr. 2, br. no. 8, og derimot ikke er nogen del av gnr. 2, br. no. 21, som det angis i skylddelingsforretningen.»

Kart over Flaskebekk ventehus’ G-nr 2, br-nr 598

Heller ikke denne gang ble det imidlertid utstedt noe skjøte på eiendommen, så eiendomsforholdet ikke var brakt i orden.
For 3dje og forhåpentlig siste gang ble så ventestuetomten skjenket vellet i 1929. Det gamle gnr. 2, br. no. 8, som i mellomtiden var helt utparsellert, hadde skiftet eier, og denne, advokat G. Heber, utstedte endelig skjøte på tomten 19. april 1929, tingl. 4. juni 1929. Ved kart og oppmålingsforretning ble grensene fastsatt som det vil fremgå av figur.
Spørsmålet om å få etablert et effektivt vakthold på Flaskebekk ses første gang å være behandlet i 1907. Det forelå da en skrivelse fra «Christiania og omegns vaktkompani» om en ordning, og formannen fikk i møte det år i oppdrag å undersøke stemningen hos villaeierne for en ordning. Formodentlig er denne falt negativt ut, for noe mere finnes ikke om saken den gang. Årsaken til at spørsmålet ble reist var vel da, som flere ganger senere, de hyppige innbrudd i villaene.
Så kom spørsmålet opp igjen i 1909 og da i forbindelse med en utvidelse av ventestuen til bolig for en vaktmann. Det ble vedtatt å sende en skrivelse til samtlige villaeiere med oppfordring om å tegne et bidrag på kr. 100,00 hver til sakens realisasjon. Av 22 forespurte var bare 3 villige til å tegne bidrag (mens 7 ikke svarte og 10 sa nei) og saken ble henlagt igjen. I årsmøte 1917 blir nevnt at påbygning atter har vært drøftet, men mere foreligger ikke det år.
Saken hvilte så til 1923, da det på årsmøtet ble fremlagt tegning til påbygg av ventestuen for innredning av bolig til en vaktmann. Av diskusjonen fremgår at en nærmest var av den mening at planens realisasjon ble for kostbar i forhold til den nytte en kunne ha. Det ble dog vedtatt å utrede saken nærmere og da særlig omkostningene. Noen sånn utredning kan ikke finnes, men i 1925 fremla formannen tegning til påbygg, utarbeidet av arkitekt Carl Michalsen. For øvrig finnes intet anført om saken, som heller ikke senere kan ses å være tatt opp. Da tomten nå visstnok er for liten til videre bygging, er det liten utsikt til å få en fastboende vaktmann ved bryggen. I en del år har en nå hatt en ordning med en mann til å ha tilsyn med eiendommene om vinteren. Det har ikke hindret hyppige innbruddstyverier. I 1925 var kommunen villig til å yte et bidrag til en politimann for hele nordre Nesodden, en plan som ikke vant tilslutning hos noen av de interesserte vel.
Som vellets spesielle oppgave etter vedtektenes § 1. er ført opp anlegg og vedlikehold av veier, og å sørge for tidsmessig samferdsel med Oslo.

VEIVEDLIKEHOLDET har da også stadig vært behandlet og større og mindre beløp, tilsammen i årenes løp ingen liten sum, er bevilget av vellet til dette formål.
Som i de innledende bemerkninger anført, fikk Flaskebekk da kommunen i 1872 bygget den gamle Skoklefaldveien som plikt å vedlikeholde denne. Da eieren begynte å selge tomter, la han den servitutt på dem at de pliktet å delta i veivedlikeholdet i forhold til skyldøren. Til å begynne med ble dog denne servitutt ikke lagt på alle parseller. På den andre siden ble etter hvert under utparselleringen klausulen utvidet til ikke bare å gjelde Skoklefaldveien, men også Flaskebekks fellesveier – til dels også de fremtidige fellesveiene. Dertil kommer at den nordre del, Flaskebekkbråten, som var skilt ut fra Nesoddtangen, ikke hadde noen vedlikeholdelsesplikt. Det vil herav forståes at det var noe av et virvar når det gjaldt plikten til å vedlikeholde veiene, men alle hadde naturligvis interesse av å holde veiene i best mulig stand, og eierne av hovedbølet var også interessert i å få nye veier for å kunne få solgt tomter.
Vellet tok da også straks fatt på denne oppgaven. I årsmøtet i 1895 ble det besluttet at «de tvende kleve i veien søndenfor Andersens søndre Villa opp til Høiden gjøres fremkommelige» og «at det anbringes Klyvegreier eller Griser over Gjerdet(1) der fører tvers over Veien fra Sandtaget ret mod Halvorsens Hus op til Høiden, hvorhos de i denne Vei tidligere anbragte Stentrapper bliver at lægge i Orden, hvor de er bragt i Ulage». Det var altså ikke hovedveiene en først tok fatt på, men stiene. Men fem år senere har nok bryggebakken trengt reparasjon, og det ble vedtatt å sette den i stand fra bryggen opp til «Nordveiens» begynnelse. Året etter (1901) gis melding om at veien er «omlagt». I 1902 gis styret en alminnelig bemyndigelse til å utføre de arbeider på veiene som vellets midler tillot. Det følgende år opplyses at vellet har opparbeidet «nye veier» fra dr. Berners gjerde til J. Andersen (begynnelsen av Nordveien), og fra Conrad Baches gjerde nedover til «Rødstuen», hvor en større stikkrenne er muret. Arbeidene hadde kostet ca. 285 kroner.
[1] Grensen mellom Flaskebekk og Nesoddtangen.

Arbeidet fortsetter og i 1904 er veien utbedret videre nordover til «Titut» (nå «Alabama») og stikkrenne muret, og det er ydet et bidrag på 50 kr. til ny vei fra Julius Andersen til Thorsens villa (Opsahl). I 1906 er så Nordveien videre fra «Titut» til Schiølls villa ferdig opparbeidet for et beløp av kr. 46,25. I samme møte forelå også forslag om å bevilge kr. 75,00 til sti fra «dr. Erichsens vei» til Søndre Flaskébekk, men på grunn av pengemangel kunne beløpet ikke bevilges det år, skjønt en anså veien meget ønskelig.
Når en tar hensyn til at vellet dengang ikke hadde mere enn 10-12 medlemmer, må det vel sies at de hadde tatt et bra løft for utbedring av veiene de første 10 årene. Skade bare at veiene var så dårlig bygd og grøftet at de som regel etter et par regnskyll snart var i like slett forfatning igjen. At det var vanskelig økonomisk å fortsette var en nok samtidig klar over, for på årsmøtet (1906) ble satt fram forslag om å anmode Nesodden kommune om å overta veivedlikeholdet i Flaskebekk og å forbedre veien fra bryggen til Skoklefald. I styremøte nøyet en seg med å vedta en henstilling til kommunen om å overta vedlikeholdet av hovedveien og å skaffe en tidsmessig veiforbindelse med den under arbeid værende hovedvei til Tangen. Kommunens avslående svar forelå i skriv av 3. juli 1907, hvor det blant annet som begrunnelse heter «at Flaskebekks opsittere har en vedlikeholdelsesplikt for den nuværende vei og at de hidtil har skilt sig av med denne paa en meget utilfredsstillende maade», og mange ganger skulle en lignende henstilling bli rettet til kommunen før saken endelig ble løst. I møte i herredstyret 7. aug. 1916 vedtok herredstyret å overta veienes vedlikehold mot at grunneeierne yter et bidrag på kr. 5 000,00 og dermed bli fri for forpliktelsen, men dette ble ikke godtatt av vellet.

Flaskebekkveien

Imidlertid var A/S Villatomtene (advokat Knudtzon) blitt eier av Flaskebekk og var begynt utparsellering i større stil. Det henvendte seg i 1909 til vellet om bidrag til en vei som var stukket ut av ingeniør fra «Fredheim» sønnenfor dr. Erichsens villa (dr. Erichsen eide dengang «Larsbråten») til Sjøstrandtorvet. Det ble da så vel av Flaskebekk Vel som av A/S Villatomtene rettet en anmodning til kommunen om å yte et bidrag til realisasjon av planen, men hva resultatet herav ble foreligger det intet om. Veien ble bygget formodentlig vesentlig for aksjeselskapets regning, men så vidt erindres fra «Fredheim» til landhandler Grøstad og videre til Søndre Sjøstrand brygge. Den er jo nå avløst av rodeveien, som ble vedtatt av herredstyret i 1925.

Til nordre Sjøstrand brygge

Den såkalte strandpromenade ble bygget fra omkring 1920 ned til Nordre Sjøstrand brygge av de ca. 20 eiere av badehus langs stranden her. Det ble i 1923 søkt vellet om bidrag, men dette ble avslått.
Imidlertid holdt man veiene ved like så noenlunde etter de foreliggende midler. Fra 1913 ble arbeidet hermed satt bort mot en fast godtgjørelse – til å begynne med på kr. 100,- etter hvert økende til kr. 400,-. I mange år ut førtes arbeidet av Syver Olsen. I 1923 kjøpte vellet for kr. 500,- for å disponere den nødvendige veifyll – «Sandgropen», et ca. mål stort stykke ved den sti som fører fra «Øvreveien» ved Villa «Bergendahl» til Skoklefaldtjernet. Det bemerkes at det ikke kan ses å være holdt noen skylddelingsforretning eller utstedt noe skjøte på denne vellets annen faste eiendom. Vellet fikk fra «Sandgropen» gratis veifyll og solgte dessuten sand, så til å begynne med iallfall forrentedes kjøpesummen ved disse salg.
En større utbedring av veiene ble foretatt i 1919, da Vellet sluttet kontrakt om hovedreparasjon av Øvreveien fra bryggen til «Bergendahl» for kr. 10,- pr. løpende meter og Nordveien fra bryggen til Kleiva for kr. 2 000,-. Det ble satt i gang en innsamling til dette arbeid, og denne gang kom det inn hele kr. 10 204,77. Arbeidet kostet kr. 9 986,44.
Henvendelsen til kommunen om en ordning fortsatte uten resultat. Samtidig steg kravet til veivedlikehold, og de som var medlemmer av vellet var procentvis en liten del av parselleierne.
Medlemmene gikk derfor trett av dette, og på generalforsamling 5. juli 1925 ble det vedtatt at «veienes reparasjon og vedlikehold fra 1. januar 1926 skal være vellet uvedkommende, idet samme blir å overføre til grunneierne mot refusjon hos eiendomsbesiddeme».
(Vedtaket kan jo synes noe merkelig når en erindrer vellets oppgaver etter lovens § 1.)
Eieren av gnr. 2, br. nr. 8 overtok nå veivedlikeholdet som han som vellet tidligere, bortsatte på akkord til Syver Olsen, som selv krevde inn kr. 8,- pr. parselleier herfor. Imidlertid sendte advokat Heber allerede følgende år (7. sept. 1927) en skrivelse til vellet, hvori han foreslo at vellet atter overtok vedlikeholdet av samtlige Flaskebekks fellesveier på visse vilkår. Generalforsamlingen 1927 godtok ikke forslaget, men vedtok en henstilling til ham om å frafalle all eiendomsrett til veiene på Flaskebekk, hvoretter en atter skulle søke herredstyret om å få kommunen til å overta vedlikeholdet.
Etterat en i mellomtiden hadde innhentet forskjellige opplysninger ble på neste års møte vedtatt å erklære seg villig til å overta veivedlikeholdet mot at vellet fikk veiene med tinglest dokument om eiendomsretten. Dette førte heller ikke til noe, og i de følgende år oppstod en konflikt mellom vellet og advokat Heber. Det vil føre for langt her å referere den vidløftige korrespondanse om saken. Tvisten gjaldt dels advokatens hjemmel til å vedlikeholde veiene etter sitt skjønn med utligning av utgiftene på parselleierne, dels hva en skulle forstå med Flaskehekks fellesveier. Det endte med at vellet i 1931 sendte kommunen en skrivelse igjen med forslag om å oppheve veiforpliktelsen og få veivedlikeholdet ordnet etter bestemmelsene i veiloven. Denne gang foreslo ordføreren den gamle bestemmelse opphevet, men herredstyrets flertall vedtok å utsette saken for å få den bedre utredet. Den forelå igjen i møte i herredstyret, 12. juli 1933 hvor det ble valgt en komité til å forhandle med de interesserte grunneiere om saken, og etterat et møte var holdt, fattet endelig herredstyret 16. aug. 1933 følgende vedtak: «Nesodden kommune samtykker herved i avlesing av den forpliktelse som ifølge erklæring tinglyst 15. mars 1873 hviler som heftelse på eiendommen matr.nr. 205, løpenr. 294 a, og malr. nr. 207, løpenr. 296 b i Nesodden og de på samme senere utskilte parseller til å vedlikeholde for fremtiden i forsvarlig stand så vel vinter som sommer den i erklæringen nevnte vei til Flaskebekk brygge.» Veiklausulen oppnådde således å bli 60 år gammel og var med mellomrom behandlet av vellet fra 1906. Grunnen til at det gikk nå var at herredet ikke lenger var interessert i den etterat den nye vei var ferdig (1931).
Men løsningen av spørsmålet om vedlikehold av de øvrige fellesveier sto fremdeles åpen. Det var en del dissens om det hensiktsmessige i å få vedlikeholdet ordnet etter veiloven, da flere frvktet for at dette kunne bli meget kostbart. Ved forhandlinger med advokat Heber ble en enig om et forslag hvoretter de forskjellige parseller skulle delta i vedlikeholdet bare av de veier som mere direkte interesserte dem, således at de som bodde nordenfor bryggen holdt «Nordveien» i orden, de langs «Øvreveien» denne osv. Noen endelig rettsgyldig løsning av saken innebar ikke denne ordning og er ennå ikke truffet.
Som et kuriosum skal meddeles at Vellet så sent som i 1925 fikk utstedt forbud mot bilkjøring på Flaskebekkveien, et forbud som visstnok aldri er håndhevet.
Det siste tiltak vellet har gjort for veiene er omlegging av «Kleiva». I 1939 bevilget det kr. 250,- til dette arbeid, et beløp som også Nesoddtangen Vel bevilget. Dessuten ble privat ydet bidrag på kr. 500,- av skibsreder Skougaard og omkostningene ved gelender utredet av grosserer W. Coward og ingeniør Kolberg. I 1939 fikk veiene navn, approbert av herredstyret, og det ble satt opp navneskilter.

DEN annen hovedoppgave Vellet etter lovens § 1 skulle ha var underhold av tidsmessig samferdsel med Oslo. Da Nesoddens dampskibsselskap var stiftet 2 år i forveien og hadde tatt opp regelmessig forbindelse, har det vel neppe vært meningen å stifte et konkurrerende selskap, heller ikke at vellet skulle overta dampskibsselskapet. Iallfall foreligger det intet om det. Først mange år senere ble det aktuelt å stifte et konkurrerende selskap, men vellet har i alle år holdt «øye med» selskapet, og søkt å fremme medlemmenes interesser, hva avgangstider, billettpriser osv. angår.

BRYGGEN. I nær sammenheng med underhold av tidsmessig samferdsel står bryggen, som i mange år kan sies å ha vært vellets smertensbarn. Bryggen var bygget i forbindelse med veien fra Skoklefald i 1872, og eierne av Flaskebekk hadde tatt på seg forpliktelsen til å holde den ved like. Forpliktelsen gjaldt opprinnelig den hele eiendom, både nordre og søndre Flaskebekk, men ved byrettsdom av 13. februar 1917 ble det fastslått at søndre del, gnr. 2, br. nr. 5 og 6, ikke pliktet å delta i vedlikeholdet, idet Julius Andersen da han solgte denne del av sin eiendom, ikke hadde tatt inn denne bestemmelse i skjøtet. Dette vedlikehold ble visstnok før vellet ble stiftet, ordnet på den måten at Julius Andersen besørget det og krevde av dampskibene en avgift for anløp. Senere holdt dampskibsselskapet bryggen ved like mot å slippe avgift. Det var jo ingen livlig trafikk, så det hele var forholdsvis enkelt og billig.
Etterat vellet var stiftet kan det ikke av protokoller og korrespondanse ses at det er gjort noe ved bryggen i de første 10 år, – i enkelte regnskaper som er oppbevart fins små poster til vedlikehold – men da var den visstnok nærmest moden til å kondemneres. Samtidig var tyngdepunktet i bebyggelsen begynt å flytte sydover, og spørsmålet om å flytte bryggen kom opp. Av en skrivelse fra adv. Jens Blom av 27. februar 1905 ses at de nødvendige midler til ny brygge alt var sikret og at det trengtes et større beløp av vellet for å få beholde og få den gamle brygge reparert. Formannen i vellet L. Swanstrøm, sendte da en skrivelse 4. mars 1905 til alle villaeierne med anmodning om å tegne et bidrag av kr. 25,- hver. Det heter her blant annet at «dampskibsbryggen paa Flaskebekk har som bekjendt i mange aar til trods for gjentagne reparationer vært meget mangelfuld. I de sidste aar har den ogsaa vært livsfarlig. Reparationer har vist ikke at nytte og eneste hjælp er at bygge en ny ordentlig brygge». Det opplyses at den vil koste omtrent kr. 1 200,- og herav måtte selskapet yte kr. 450,- for at bryggen skulle komme i stand. Det ble tegnet kr. 375,- og de resterende kr. 75,- ble utredet av vellets kasse, og hermed var den gamle plass for bryggen reddet.

Pakkene hentes

Nå var det atter stille om bryggen i en del år, bare i 1908 meddeles at den er satt inn med carbolineum – til 1917, da den nok atter er kommet i en slett forfatning. I årsmøte det år ble det oppnevnt en komité til å beregne omkostningene ved en foreløpig reparasjon av dampskibsbryggen, eventuelt også innhente overslag over hva en ny brygge vil koste å oppføre. Noen opplysninger om resultatet av dette finnes ikke, men det har vært negativt, for i styremøte 24. mai 1919 foreligger opplysning om at politiet har nedlagt forbud mot anløp av bryggen på grunn av dens tilstand, som må formodes atter å ha vært livsfarlig. I møtet meddeles videre av formannen at han hadde avtalt med adv. Knudtzon, A/S Villatomtene, å kjøpe bryggen for kr. 1 000,-, likesom han hadde skrevet til ordføreren i Nesodden med tilsagn om å overdra bryggen gratis til kommunen mot at denne 1) uoppholdelig sørget for en provisorisk istandsettelse av bryggen, 2) bygget en ny og varig brygge og overtok vedlikeholdet av den, og endelig for det 3dje på det vilkår at ikke noe enkelt trafikkselskap må få monopol på bryggens bruk. Styret godkjente kjøpet av bryggen og vedtok å forelegge saken for generalforsamlingen.
Med denne gikk det mere tregt. Generalforsamling ble holdt 31. mai, 11. juni og 30. august 1919 og først på den siste ble det vedtatt å kjøpe bryggen av formannen 0. Schiøll og G. Alexander som i mellomtiden hadde fått kjøpekontrakt på den. Ved en rask innskriden av grosserer A. Gresvik, som la ut kr. 600,-, var bryggen foreløpig blitt reparert så forbudet kunne oppheves og anløp finne sted i sommerhalvåret. Om høsten kostet så vellet på en reparasjon, så den fortsatt var brukbar.
Uten at det er protokollert noe om det, må generalforsamlingen ha desavouert formannens tilbud til kommunen om å få bryggen overlatt gratis. I stedet ble kommunen tilbudt å få kjøpt bryggen for samme beløp, kr. 1 000,- som var gitt for den. Dette avslår kommunen, men erklærer seg villig til å holde bryggen ved like, hvis den overdras gratis, og da vellet vel vanskelig fant å kunne bli sittende med bryggen og dermed følgende forpliktelser, var det ikke annet å gjøre enn å skjenke herredet den. Dette ble enstemmig vedtatt i et ekstraordinært møte i vellet 23. mars 1920. Først den 3. desember 1929 ble imidlertid plikten for villaeierne til å vedlikeholde bryggen avlest.
Dermed hadde en naturligvis håpet at vedlikeholdet av bryggen skulle være kommet i ordnede og bedre forhold, men ennå en del år var bryggen Flaskebekkboernes smertensbarn. På generalforsamling i 1924 er det sterke beklagelser over hvorledes kommunen oppfyller sin plikt til vedlikehold. Men endelig i 1926 ble ny brygge bygd, og senere kan det vel sies at bryggeforholdene har vært tilfredsstillende.
Den lille båtbrygge på nordsiden av dampskibsbryggen lot vellet oppføre alt i 1895. Den var i 1918 forfallen, og ny brygge ble da bygd. Oppførelsen ble bekostet av skibsreder Skougaard.

DAMPSKIBSFORBINDELSEN. Bryggen var altså ferdig i 1872 og av inseratet i «Aftenposten» i 1881 ser vi at den blir regelmessig anløpt, 2 ganger daglig. Når denne regelmessige fart begynte vites ikke. I 1857 ble det utstedt innbydelse til å stifte et «Christiania og omegns dampskibsselskap» med fast fart på Bundefjorden. Det var jo på østsiden av Nesodden at det bodde folk den gangen(1). I 1874 ble så Bundefjord dampskibsselskap stiftet.
Utover i 1880-årene lot Tønsberg dampskibsselskap sine båter «Moss» og «Expedit» i sommertiden anløpe bryggene på Nesoddens vestside inntil «Grisebo», senere omdøpt til «Fagerstrand». Det var nok særlig «Expedit» som gikk på indre rute. Forfatteren mener å erindre den som en liten, rank båt, knapt så stor som de senere motorbåter «Flaskebekk» og «Sjøstrand». Antagelig omkring 1890 begynte «Jona» fast rute på Nesodden, visstnok for regning av eieren og føreren J. Christiansen. At forbindelsen ikke har vært helt tilfredsstillende kan en vel gå ut fra, og 22. juni 1892 ble så Nesodden Dampskibsselskap stiftet. Av protokollen fra dette møte, ser en at praktisk talt alle grunneiere på Flaskebekk den tid ble med som aksjonærer, nemlig Julius Andersen, Hj. Berner, L. Bjercke, Anders Hansen, E. Ingebretsen, N. H. Rabbe. Herav kan en vel også slutte at stedets beboere var interessert i en bedre forbindelse.
(1) Som et kuriosum kan anføres at beskrivelsen av en fottur i Jotunheimen i turistforeningens årbok 1868 begynner slik: «Jeg tok båt til Sandvigen»

Selskapets første båt ble «Jona», som kjøptes for kr. 20 000,- og som gikk i regelmessig rute til Flaskebekk til den i 1908 ble solgt. Noen hyppig forbindelse var det ikke med byen, men en kunne da komme inn både om morgenen og om ettermiddagen og ut igjen kl. 2 1/2 og 7 1/2. Meget snart kom det også en formiddagsbåt fra byen kl. 9 1/2 med retur fra Steilene kl. 10 1/2. I vinterhalvåret var det imidlertid ikke meget trafikk, så da ses «Jona» å være befraktet til en tur daglig til Steilene med petroleumsfat.
Om sommeren viste trafikken seg å være større enn at en båt kunne klare det tilfredsstillende, så alt i 1893 ble det kjøpt båt nr. 2 – en svensk båt «Norra Skjærgården» som ble døpt «Drøbak». Den brente imidlertid opp alt samme året og en nøyet seg da med å leie forskjellige båter inntil ny båt igjen ble kjøpt i 1895. Denne gang var det en båt fra Hamburg «Patriot», som snart viste seg å være for stor, ikke minst for Flaskebekk brygge. Det gikk ut over både båten og bryggene, og den ble solgt i 1898, og trafikerte senere fjorden flere år under navn av «Beta» (ikke. den nåværende).
Imidlertid må det i 1890-årene være stiftet et konkurrerende selskap uten at det kan finnes noen opptegnelser om det. Men i 1900 ble det vedtatt en sammenslutning av Nesoddens Dampskibsselskap og A/S Flaskebekk, hvis båt «Flaskebekk» ble overtatt av Nesodden Dampskibsselskap. Flaskebekk ble solgt igjen i 1913. Av den videre utvikling kan nevnes: I 1904 ble «Drøbak» kjøpt og i 1907 «Kvik» som atter ble solgt i 1912. I 1908 kom «Kronprins Olav» og i 1911 «Oscarsborg», solgt i 1920 til Fred. Olsen. Året etter (1912) «Svelvik». I 1919 ble «Spro» kjøpt — i 1924 «Fagerstrand», i 1929 «Nesoddtangen» og i 1933 «Fjeldstrand».
I vellets papirer står intet om forholdet til dampskibsselskapet bortsett fra en og annen henvendelse om rute og billettpriser og noen tvister om bryggen (se foran). Men i arkivet finnes en del papirer vedrørende konkurrerende foretagender. I mai 1914 ble det således stiftet et «A/S Flaskebekk og omegns trafikkselskap», hvis aksjer var forbeholdt eiendomsbesiddere i strøket Nesoddtangen-Ildjernet. Selskapet trafikerte denne strekning med motorbåten «Flaskebekk» og bygde Nordre Sjøstrand brygge, inntil 1926 da både båten og bryggen ble kjøpt av Nesoddens Dampskibsselskap.
I møte i Flaskebekk Vel 31. mai 1920 forelå meddelelse om at Nesoddens Dampskibsselskap i skrivelse hadde meddelt at dets båter fra 5. juni ikke ville anløpe bryggen, et vedtak som ble tatt tilbake igjen den 4. juni. Grunnen hertil er ikke anført, men var formodentlig bryggens tilstand, eller muligens konkurransen fra Flaskebekk og omegns trafikkselskap. Bryggen var nettopp forært Nesodden kommune, men vel ikke i brukbar stand. På møtet ble det, da en fant forholdene mindre trygge, stiftet et nytt dampskibsselskap, A/S Vestodden, som i Flaskebekk Veis navn kjøpte dampskibet «Osmund Vinje» av Skien og Telemark Dampskibsselskap. Selskapet kjøpte også motor- skibet «Flaskebekk», men det fikk ingen lang levetid, idet det allerede følgende år gikk i likvidasjon.
En del villaeiere overtok da 94 aksjer som de søkte å spre på flest mulig villaeieres hender forat «båten derigjennom kunne drives etter de prinsipper som vel alle villaeiere på Nesodden kan være enige om». Med aksjene overtok en M/S «Flaskebekk». Siden 1926, da Nesodden Dampskibsselskap overtok denne båt, har det vært alene om å besørge trafikken. I 1917 var det oppe en plan om å slå alle de forskjellige selskaper som trafikerte Oslofjorden sammen i ett selskap, men planen ble på grunn av vilkårene ikke akseptert av Nesodden Dampskibsselskap og planen falt bort. Derimot ble i 1942 Nesodden og Bundefjordens dampskipsselskaper slått sammen og driver nå samtrafikk.

VANNFORSYNINGEN. De første villaeierne hadde neppe tanke på at deres eiendom skulle bli utstyrt med et sånt gode som springvann. Iallfall på de fleste parseller fant en ved graving et godt, om enn noe hardt, drikkevann. Og så slet en med å bære vann fra brønnen både til husbruk og hagevanning. Men på dette, som på andre områder, stiger etter hvert kravene.
I 1904 sendte vellets daværende formann forlagsbokhandler Lars Swanstrøm ut følgende skriv:
For å få på det rene om det er utsikt til al den meget omtalte springvannledning til Flaskebekk kan komme i stand og for å få saken på glid, tillater seg undertegnede formann i Samlaget for Flaskebekk Vel å innby interesserte til å tegne seg som deltagere i foretagendet.
Forutsetningen er at rikelig springvann gjennom forsvarlig sommerledning skal kunne erholdes for en anleggsomkostning av 300 – tre hundre – kroner pr. eiendom og at en rimelig overenskomst med Flaskebekktjernets eiere om vannforsyningen skal kunne opnåes. På grunnlag av de undersøkelser jeg har foretatt er det utsikt til at dette vil kunne opnåes, og meningen er at en komité skulle utvelges av undertegnerne på et møte, som sammenkalles etter at minst 9 – ni – deltagere har tegnet seg, for å få alt ovenstående nærmere fastsatt.
Denne komité skulle selvfølgelig også bli pålagt å undersøke på hvilken måte utbetalingen og anleggsomkostningene skulle ordnes, for at disse mulig kunne bli å betale i rater utover en årrekke.

Flaskebekk 1. aug. 1904.
Lars Swanstrøm.
(Sign.)

Det har vært endogså meget på tale å få en vannledning, men saken var vel allikevel ikke moden for en løsning ennå. Kun 8 villaeiere inklusive formannen, tegnet seg som deltagere og saken ble henlagt. Det bemerkes at det ikke i protokollen med referater av styre- og årsmøter står noe om saken, som således ikke kan være behandlet på ordinær vis. Det ses å være tatt prøve av vannet som er undersøkt av statskjemikeren.
Noe nytt i denne sak foreligger så ikke før i årsmøtet 1916 da det ble referert hva der var passert mellom Flaskebekk Veis styre og Nesodden kommune angående vannsaken, som det står skrevet. Av skrivelsen i arkivet fremgår følgende:
I 1915 ble A/S Søndre Flaskebekk som eide tjernet forespurt om betingelsene for å levere vann, og forlangte da kr. 5,- året pr. abonnent. Kontraktens varighet skulle vare 5 år, senere forlenget til 10 år. Dette ble ikke godtatt, idet det ble anført at en ikke kunne gå til et så kostbart anlegg med sikkerhet for bare 10 år. Istedenfor ble foreslått en varighet av «konsesjonen» på 30 år og en betaling av kr. 5,- de første 10 år, kr. 7,50 de følgende 10 år, og kr. 10,- de siste 10 år pr. abonnent. Da enighet ikke ble oppnådd henvendte Vellet seg til Nesoddens herredstyre i 1916 for å få dettes støtte til løsning av saken, eventuelt ved at tjernet ekspropriertes. I møte 7. august 1916 vedtok herredstyret enstemmig å holde forsøksekspropriasjonstakst. Det var av vellet på forhånd innhentet overslag over omkostningene ved et vannanlegg og utgiftene til det ble utredet av vellet.
Om det ble holdt forsøksekspropriasjon eller ikke finnes intet om, men saken ble iallfall ikke løst.
I begynnelsen av 1920-årene ble det dannet et par interessentselskaper av villaeiere som sluttet kontrakt med tjernets eier, grosserer Richard Bache, om levering av vann, og disse bygget vannledninger. Iallfall et av disse selskaper er senere oppløst og vannleveransen overtatt av Richard Baehe, som også har forlenget vannledningene til Nesoddtangen og Oxval.
På vellets årsmøte i 1943 forelå et forslag om ekspropriasjon av tjernet og utvidelse med forbedring av vannverket, utarbeidet av kommuneingeniør Syversen. Det ble da vedtatt å uttale at en ikke var interessert i en forandring av de bestående forhold. På fellesmøte samme år i Nesoddens Velforeninger, hvor 14 vel var representert, ble det fremlagt en rekke uttalelser fra velforeninger som anbefalte forslaget om et kommunalt vannverk. Det ble uttalt håp om at det ikke fra Flaskebekk Vels side ville bli agitert mot forslaget.

Flaskebekk

FORSKJELLIG. Innsenderen i «Aftenposten» i 1881 fremholder som et av Flaskebekks goder det friske, rene sjøvann, og vellet har ved forskjellige leiligheter behandlet forurensningen av vannet. 11906 oppførte Norsk-Amerikansk petroleumskompani sine tankanlegg osv. på Kavringen, og vellet sammenkalte i den anledning et ekstraordinært møte 12. april 1907 hvor det ble vedtatt å sende selskapet en protest mot oppførelsen og i tilfelle å foreta de nødvendige skritt for å se underrettslig dom i saken. Ved byrettsdom av 1. desember 1908 tapte vellet saken. Det ble for øvrig opplyst at badevannet etter at anlegget var ferdig var tilfredsstillende.

Flaskebekk

Ved flere anledninger er det i vellet blitt påtalt at vannet forurenses ved at folk kaster avfall i sjøen og henstillinger er rettet om å opphøre med det. I 1934 ble det sendt en henstilling til Nesoddens helseråd om i helsevedtektene for herredet å få en bestemmelse som skulle hindre forurensning av vannet. Det ble svart at vedtektene var under revisjon og at en var oppmerksom på forholdet. I 1936 ble det purret på saken, da en ennå ingen beskjed hadde fått.
I nær forbindelse med dette står spørsmålet om destrueringen av søppel og avfall. I møte av styret 19. juli 1938 ble det drøftet og vedtatt å undersøke om medlemmene var stemt for å treffe avtale om henting av søppel i sommermånedene, f. eks. 2 ganger ukentlig og om tømming av w.c. Fellesvellet for Nesodden ble tilskrevet i sakens anledning, med anmodning om å foranledige Nesodden kommune til å ta seg av søppelspørsmålet. Imidlertid henvendte fellesvellet seg til Skoklefald gård for å få en overenskomst med eieren av denne om å hente søppel. Han var også villig til dette 1-2 ganger pr. uke mot en betaling av kr. 1,50 pr. gang, men saken vant ikke tilstrekkelig tilslutning til å kunne realiseres.

At Flaskebekk har fått beholde sitt idylliske preg har fått sitt uttrykk i at eierne ved utparsellering har lagt såkalt villaklausul på eiendommene. Disse kan derfor ikke nyttes til fabrikkdrift, hotellvirksomhet, sykehus m. m. m. Heller ikke er det adgang for villaeierne til å opprette handel. Derfor må beboerne handle utenfor gnr. 2, br. nr. 8’s område. (Forbudet gjelder dog ikke hovedbølet.) Da eieren av gnr. 2, br. nr. 8 i 1929 dispenserte fra bestemmelsen og ga en villaeier tillatelse til å drive handel, ble det ved underrettsdom av 21. august 1929, stadfestet ved overrettens dom av 26. mai 1931 fastslått at en ikke kan dispensere fra villaklausulen, så eierne skulle være trygge i denne henseende.
Av andre mindre saker som vellet har tatt seg av, kan nevnes: Fra 1930 har det hver sommer sørget for ombringelse av avisen morgen og aften. Bidrag til å dekke utgiftene med det er til dels mottatt av avisene. Fra 1937 er til like posten brakt rundt om ettermiddagen.
Av saker som ikke er løst, men som iallfall mann og mann imellom har vært diskutert, er anlegg av tennisbane og av dansegulv. Det er også ved et par anledninger drøftet i vellet.
Fra i år har vellet ordnet med beskjæring av frukttrærne ved avtale med en gartner. Omkostningene er derved blitt meget rimelige.

Flaskebekk

Mange av de oppgavene vellet har arbeidet med er ikke bare av rent lokal interesse for Flaskebekks innvånere, men interesserer også dem som bor ved andre stoppesteder. Det gjelder i første rekke båt forbindelsene, elektrisitetsforsyningen og vannspørsmålet. For å kunne opptre i sånne saker med større vekt og autoritet er et felles organ for vellene – Representantskapet for Nesoddens velforeninger – stiftet. Dets lover ble vedtat i møte 12. nov. 1936 og er sålydende:

§ 1. Representantskapet for Nesoddens velforeninger er en sammenslutning av vellene på Nesodden til varetagelse av felles interesser.
§ 2. Representantskapet velger formann, nestformann og sekretær. Disse fører de forhandlinger som måtte være nødvendige i anledning de saker som behandles av representantskapet. Vellene kan dog ikke bindes utover det gitte mandat.
§ 3. Representantskapet behandler de saker som oversendes fra vellene og saker som er av interesse for vellene i sin alminnelighet og som et representantskapsmøte beslutter optatt til behandling.
§ 4. Ordinært møte avholdes hvert år innen utgangen av september måned. På dette møte behandles foreliggende saker, refereres de saker som representantskapet i årets løp har hatt til behandling og foretas de nødvendige valg. For øvrig innkaller formannen til møter når foreliggende saker nødvendiggjør det. Alle beslutninger avgjøres ved alm. stemmeflertall. Ved avstemning har hvert vel en stemme, selv om det møter flere representanter for samme vel.
§ 5. For alle møter føres protokoll. Utskrift av denne og av den førte korrespondanse tilstilles de representantskapet tilsluttede vel.
§ 6. Representantskapets eventuelle utgifter efter regnskap utlignes på de enkelte vel i forhold til medlemstallet.

Det vil vel da for fremtiden bli dette representantskaps oppgave å ta seg av de store fellessakene, mens vårt vel får arbeide med de saker som er av rent lokal interesse for stedet. Av de oppgavene som Flaskebekk Vel i de forløpne 50 år har arbeidet med er jo en del løst andre ikke, og nye oppgaver vil sikkert etter hvert dukke opp i de år som kommer, så vellet også i de nye 50 år vil kunne være til nytte for sine medlemmer.